På to hjul

Har aldri kjørt motorsykkel selv. Men har friskt i minne da jeg som 16 åring tyvlånte min fetters moped. Det gikk unna, gitt. Med stivt blikk og full rulle rundt i byen. Det største problemet var å slå over til større eller mindre utveksling; kort sagt, å finne det rette giret. Til å begynne med gikk det stort sett i første gir. Men etter noen fomlende runder rundt kvartalet klarte jeg å finne fram til det andre giret, eller var det tredje..? Jeg var aldri helt sikker på hvilke utveksling jeg brukte, synes farta var det samme uansett... For å gjøre en lang historie kort, så endte i hvert fall turen i søppeldunken utenfor huset. Hadde glemt å sette meg inn i hvordan bremsesystemet til doningen fungerte... Etter denne fatale opplevelsen har jeg stort sett holdt meg til "tråkkern," kort oversatt; sykkelen... Takk for oppmerksomheten..!

Svartisen i Meløy

Svartisen er en idyllisk perle i Meløy, som ligger i Nordland fylke.

Norges nest største isbre er på hele 370 kvadratkilometer.

Engenbreen har en tykkelse på opptil 400 - 500 meter. Breens høyeste punkt ligger 1594 moh.. Når du kommer nærmere breen får du et skikkelig inntrykk av de enorme ismassene, som varierer i ulike blåtoner i takt med skiftende lysforhold. Navnet Svartisen kommer fra "svart-is", et gammelt ord som betegner den dype blåfargen i breen.

Du blir aldri den samme etter seks timer med brevandring på Engenbreen.

Nedlagt småbruk

Dette bildet er tegnet med blyant og tusj.

Døden rider hest

Nå har jeg plukket ut noen tegninger fra arkivet.

Jeg tegner stort sett med blyanter, med forskjellig hardhet

H og bløthet 9B, og litt bruk av tusj.

Solnedgang i Grense Jakobselv

Speilbilde

At dette speilbilde forestiller en båt, er ikke lett å se.

Midnattsol i Kirkenes

Midnattsola i Kirkenesfjorden kan ikke beskrives, den må bare oppleves.

Møtet med Espen blåstrupe

På hytta i fjor sommer startet vi dagen med å stå opp. Sola hadde forlengst kastet sine UV- og varmestråler over området. Temperaturen steg raskt, så det var godt å komme ut på varandaen og trekke inn litt frisk havluft.

Etter å ha gnidd søvnen ut av øynene, og gjort noen lette gymnastiske øvelser begynte kroppen å våkne til liv. En lett bris fra sør hvisket i bjørkeløvet, akkompagnert av smålomens karakteristiske sang. Småfuglene brøt stillheten med sin vakre kvitring, og virret ivrig omring med frokosten i nebbet.

Plutselig oppdaget vi noe som beveget seg på bakken. Etter nøyere befaring så vi at det var en ung blåstrupe som trippet ivrig omkring. Vi døpte fuglen Espen, fordi han hadde to søsken: Per og Pål, som holdt seg mere i bakgrunnen. De var noen dager eldre enn Espen, så de var derfor raskere på vingene enn sin yngre bror. Espen kunne fly en liten meter av gangen, men han likte best å spasere på bakken. Den lettet bare når jeg ble for nærgående. Foreldrene matet fuglen i fjæra, så jeg måtte dit for å fotografere. Da jeg gikk tilbake til hytta, trippet fuglen i hælene på meg. En ekte venn var født. Det blir spennende å se om Per, Pål og Espen dukker opp til sommeren...